Historien om Oda…

“Av en eller annen grunn ser det ut til at mentale problemer hos hund er like tabubelagt som psykiske problemer hos mennesker.”

Dette er den første setningen i et blogginnlegg fra Nina Nikolaisen, http://ninasfunderinger.blogspot.no. Hun tok kontakt med oss for å få en adferdskonsultasjon på sin hund, Oda, en briard.

 

Historien om Oda

Av en eller annen grunn ser det ut til at mentale problemer hos hund er like tabubelagt som psykiske problemer hos mennesker. Jeg vet om flere som har måttet ta det samme vanskelige valget som meg og la hunden få slippe,men de har som regel ikke fortalt om det før lenge etterpå – og aldri i sosiale medier. Jeg lurer veldig på hvorfor det er sånn,men har ikke fått noe svar på det 😉 En følelse jeg sitter med,er at mange ser på det som et personlig nederlag – og legger all skyld på seg selv for det som har skjedd. Det sistnevnte er det nok også flere oppdrettere som bidrar til – dessverre er det mange av dem som overhode ikke tar ansvar for at det oppstår problemer med hundene de har planlagt og bestemt skal bli født. Å være åpen og ærlig er en stor del av det som er meg. Skulle jeg endre på det,er jeg ikke den samme lenger,hverken for meg selv eller for de som kjenner meg. Derfor er det helt naturlig for meg å fortelle om hva som skjedde med Oda.Woodlooks Oda ble født 26.november 2014, i en søskenflokk på 14. Jeg skulle få en valp gratis fra oppdretteren på grunn av Millie’s alvorlige hoftediagnose, og så med spenning frem mot dette valpekullet. Med tanke på min store utstillingsinteresse hadde jeg stor tro på kombinasjonen, og i samarbeid med oppdretteren plukket jeg ut den tispen som jeg trodde hadde størst utstillingspotensiale. Jeg hadde også planer om å trene lydighet, og også muligens konkurrere. Etter at Millie fikk diagnose HD E med markerte forkalkninger, var det ikke aktuelt å drive med disse tingene sammen med henne.Oda ble hentet hjem 8 uker gammel. Fra begynnelsen av gjorde jeg akkurat det samme med henne,som med mine andre briarder. Miljøtreningen startet etter en ukes tid i hjemmemiljø,og vi var også ute og traff andre hunder. Vi startet på utstillingstrening når hun var ca 4 måneder. Første gangen vi var der gikk det fint,men allerede andre gangen skjedde de første utfallene mot andre hunder. Da hadde hun helgen før vært hos oppdretteren,siden jeg trengte hundepass – og der hadde hun skadet kloen sin. Jeg sjekket henne når jeg kom hjem fra trening – etter at hun hadde gjort utfall – og så at kloen var alvorlig skadet. Dagen etter ble hun lagt i narkose hos veterinæren , og hele klokapselen ble fjernet. Etter noen ukers “sykemelding” dro vi tilbake på trening, og det var første gangen jeg opplevde at hun knurret på mennesker. Det var på hun som hadde treningen,som skulle se på tenner. Vi antok at det skyldtes at hun forbandt hallen vi trente i med smerte,siden hun hadde vondt på grunn av kloskaden forrige gang vi trente der. For sikkerhets skyld kontaktet jeg ei jeg kjenner som har hatt Briard like lenge som meg,for å få litt råd. Jeg har aldri hatt en briard med denne typen problemer tidligere. Vi møttes på Hamar, og det gikk helt strålende. Først i etterkant har jeg innsett at hele det møtet foregikk på Odas egne premisser,uten noen form for press.
Oda debuterte på valpeshow på Oppdal i juni 2015. Hun bjeffet mye og gjorde noen utfall mot andre hunder, og var såpass usikker i møte med dommeren i ringen,at BIR rosetten ble holdt tilbake. Frem mot utstillingen dagen etter var jeg smart nok til å be noen jeg kjenner om å ta på henne og se på tenner,så da ble hun BIR. Men på grunn av oppførselen hennes lot jeg være å stille i gruppen med henne senere på dagen. Jeg tok rett og slett ikke sjansen på å utsette henne for belastningen med andre hunder ganske nært innpå. På denne tiden antok jeg at oppførselen mest av alt skyldtes en usikkerhet som det gikk an å gjøre noe med både gjennom trening og positive erfaringer. Vi var på utstilling igjen i juli, på Vålerbanen. Det var på en varm dag,med store forsinkelser i ringen. I ventetiden bjeffet hun på andre hunder.  Jeg fikk 2-3 folk vi møtte til å klappe henne og se på tenner,i kombinasjon med ros og godbiter. Når vi kom i ringen var hun usikker,og attpåtil møtte vi en dommer som var direkte ufin mot både Oda og meg. I august dro jeg,tradisjonen tro – på utstilling på Nesbyen. På lørdagen stilte jeg Millie, siden hun liker seg så himla godt både i og utenfor ringen. Men hun klarer ikke å bevege seg skikkelig i ringen på grunn av hoftene,så det ble ingen premiering på henne denne gangen heller. Der og da avgjorde jeg at utstillingskarrieren hennes var over. Oda var med inn på området,men det var på an igjen med utfall mot andre hunder og masse stress. På søndag når hun skulle stilles var vi sent ute,og jeg fikk kommentarer på at Oda sikkert var som hun var på grunn av at jeg var stressa. I ringen traff vi på en dommer som tydelig kunne en del hund,som så litt forbi oppførselen hennes. Hun fikk til og med se på tenner,og med en veldig fin kritikk ble hun BIR 🙂 Etterpå fikk Oda en pause i bilen,siden jeg hadde bestemt meg for å stille i gruppen på ettermiddagen. Før jeg tok henne inn igjen på utstillingsområde fikk hun et godbitsøk, og det bidro til at hun roet seg litt. Jeg holdt henne godt fast på trygg avstand fra de andre,og til tross for at jeg ikke fikk vist henne skikkelig i den store ringen,karret vi til oss en BIG 2 🙂 Da var jeg ekstra stolt 😉
Det ble ikke flere utstillinger på oss. Delvis skyldes det at jeg har vært møkk lei rasemiljøet en god stund,men aller mest skyldes det oppførselen til Oda. Det har ikke vært lett å ha en hund som jeg aldri har kunnet stole på,hverken i forhold til dyr eller folk. Vi har trent litt lydighet sammen med en gjeng erfarne hundefolk på Biri, som fra første stund fikk vite hvilke problemer vi slet med. Der fikk Oda komme ut av bilen  for å hilse på dem, uten andre hunder i nærheten ,og det gikk kjempefint. Men igjen skjedde det helt på hennes egne premisser,og helt uten press.
I fjor høst var vi noen ganger på Bokrudstad Hundesenter i Veldre. Det er mange hundre mål med innmark som er gjerdet inne, der folk kan gå tur med løse hunder. Jeg passet på å dra ganske tidlig på dagen, da var sjansen for å treffe andre folk og hunder forholdsvis lav.  En gang vi var der møtte vi noen med 3-4 labradorer, og mine sprang fint sammen med disse. Men Oda holdt et forferdelig tempo, noe jeg i den senere tid har forstått var en form for avreagering i en for henne svært stressende situasjon. Hun avreagerte også med å hoppe på meg, og den gangen hoppet hun i full fart på meg bakfra,slik at jeg gikk i bakken med et brak. Det var fryktelig vondt. Den siste gangen vi var på Bokrudstad i fjor høst møtte vi ei jeg kjenner med en riesen hannhund som var under året. Han og jentene gikk kjempebra sammen. Men når det kom en eurasier eller noe sånn, med et helt annet kroppsspråk ble det for mye for Oda,og hun satte i gang med å bjeffe mens hun sprang alt hun kunne ,akkurat utenfor rekkevidde for den andre hunden.

Millie og Oda fungerte stort sett veldig fint sammen. Det hendte det smalt litt,men det var mest lyd – og de var veldig lette å stanse. En gang var det mer alvorlig, da gikk leken uten forvarsel over i aggresjon. Jeg fikk stoppet det,og det ble ingen skader på noen av dem. Men det var såpass ubehagelig at jeg satt meg ned og grein etterpå.

Det vi har gjort mest av alt er å gå tur i bånd. Og det har gått fint,så lenge hverken folk eller hunder har brydd seg om henne. Men så snart noen har sett på henne,har det vært både utfall og knurring. Jeg har selvsagt holdt henne på såpass avstand at det ikke har hendt noe.
Jeg har hele tiden hatt planer om å komme i gang med utstilling igjen,men da måtte vi trene først.

 

Derfor dro jeg på utstillingstrening igjen for noen uker siden. Siden vi ikke hadde trent på lenge, stilte jeg meg opp med henne et stykke unna de andre,og hadde fullt fokus på kontakttrening. Dette gikk veldig bra ,for Oda hadde fullt fokus på meg. Men på utstilling – og i mange situasjoner ellers må hunden tåle å bli tatt i av andre mennesker. Derfor spurte jeg ei jeg kjenner om hun kunne ta på henne. Hun rakk bare å stille seg ved siden av Oda,før hun knurret. Hun hadde med seg datteren sin også, og det var ikke kjekt 🙁 Det kom også noen andre gående med hund,som hun gjorde utfall mot. Når de andre som trente tok pause og gikk ut for å lufte hundene sine,sto jeg igjen inne i lokalet og visste ikke hvordan jeg skulle komme meg ut uten at det skjedde noe. Og det var en fryktelig vond følelse – en følelse jeg ikke unner noen. Jeg måtte til slutt bare “kvinne” meg opp, og håpe at det gikk bra – og det gjorde det.

Hun som skulle se på tennene hennes lurte på om jeg hadde tenkt på å oppsøke hjelp hos noen som har ekstra mye kunnskap om atferd. Og jeg måtte svare som sant var,at det hadde jeg ikke. Men tanken festet seg,og dagen etter begynte jeg å undersøke litt – og ganske fort bestemte jeg meg for å bestille time hos Bjørn Strandvik ,på Stenberg Hundesenter på Eina. Han har drevet med hund i over 20 år, og er dommer på karaktertester,funksjonsanalyser og MH over hele landet.

Og det er det klokeste jeg har gjort. Både vi to og kompanjongen hans var på bølgelengde fra første øyeblikk, og har mye felles når det gjelder tanker,meninger og erfaringer med hund. Han hadde vært borti flere briarder med samme atferdsproblematikk som Oda. Vi var der i ca 2,5 timer,og han fikk se Oda i full utfoldelse.  Jeg fikk en skriftlig rapport der han beskrev henne som en hund på grensen mellom aggressiv og reservert. Hun hadde også svært vanskelig for å avreagere, og når hun gjorde det var det på en helt annen måte enn andre hunder. Aller helst ville hun flykte når det var noe hun reagerte på,men det var ikke alltid mulig. I en presset situasjon var både Strandvik og jeg sikker på at hun kunne ha bitt.

For meg var det ganske klart at det aller beste var å la Oda få slippe. Og det fikk jeg faktisk ros for . Det er mange som absolutt skal redde hundene sine,også når problemene er så alvorlige som disse. Jeg hørte om en briard i denne prosessen som hadde hatt samme type problem som Oda. Men hun hadde bitt flere før eieren forsto at hunden måtte avlives. For meg var det ikke aktuelt. Jeg ville hatt det forferdelig hvis Oda hadde bitt noen,eller skadet en annen hund bare fordi jeg skulle beholde henne. Som hunde-eiere har vi et særskilt ansvar for å unngå sånt.

Odas problemer ble definert som ikke trenbare,siden hun manglet mye på å være sosial mot mennesker.Hun var ikke så veldig sosial mot meg heller. Hun kunne komme og legge seg ved siden av meg,og lå der lenge hvis jeg ignorerte henne. Men klappet jeg henne gikk hun og la seg i buret sitt, det var der hun følte seg aller tryggest.

Et par dager før jeg skulle til Eina med Oda,fant jeg ut at 2 av søsknene hennes var avlivet på grunn av lignende atferd, Og både Strandvik,veterinæren som avlivet henne og jeg, føler oss ganske sikre på at dette er genetisk. I løpet av mine 27 år med rasen,er Oda den første som er sånn.

Dessverre har jeg altså i forbindelse med Oda fått høre om flere briarder med lignende problemer. Og jeg får en vond klump i magen. Vi hørte om flere sånne saker på nitti-tallet, men jeg trodde ærlig talt at dette var noe som var tatt tak i ,og avlet mer eller mindre bort. Dessverre virker det ikke sånn. Derfor har jeg en henstilling til alle som på en eller annen måte er glad i – og involvert i – rasen om å ta mentale problemer på alvor. Ikke fei det under teppet,men snakk om det !! Åpenhet og ærlighet er det som trengs ! Og til oppdrettere som får beskjed om at et eller flere avkom har mentale problemer eller har blitt avlivet på grunn av dette – vær åpen med de som har kullsøsken. Har man en hund som er som Oda ,er det faktisk en trøst å vite at det er flere som er i samme båt – og at det ikke alltid er ens egen feil at hunden er som den er.
Og til dere som har vært gjennom det samme som meg har jeg faktisk en innrømmelse. Jeg har tenkt at det å avlive en hund med mentale problem er en lettvint løsning,og at det meste kan jobbes med. Men det er det slett ikke . Ikke alt kan jobbes med – og det er ikke lett å avlive en hund som fysisk er helt frisk. Til tross for det, er jeg 110 % sikker på at det var en riktig avgjørelse, ikke minst for Oda